fredag 18. februar 2011

Et hjertesukk...

Ungdommer kan være grusomme mot hverandre! Noen ganger er det så ille at jeg lurer på hva de tenker, eller kanskje heller ikke tenker... Hvordan er de oppdratt er det lett å tenke. Og i de tilfellene jeg er rimelig sikker på at de faktisk har god oppdragelse, hvor gjør de av den? Er den delen av oppdragelsen som har med det å være mot andre som du vil andre skal være mot deg gått helt av moten??

Jeg snakker om mobbing, så klart. Det er et lite hyggelig ord, og enda mindre hyggelig er det å bli utsatt for det. Hvorfor er det sånn at i enhver klasse på enhver skole er det ofte noen som føler seg mobbet? Er det en del av menneskets natur å hakke på dem de føler er annerledes eller truer deres egen posisjon? Kanskje. Jeg har fundert på om vi mennesker er slik at vi vil ha en homogen masse, med en allment akseptert "adel" som setter regler og bestemmer hva som er "lov" eller ikke. Annerledestenkende, personer som kler seg annerledes, de som har en annen bakgrunn enn "massen", de usikre, de selvsikre som ikke er med i "adelen", de som er bedre akademisk enn "adelen", de som ikke vil underordne seg eller på en eller annen måte truer "the establishment" - de blir mobbet.

Mobbing kommer i mange varianter, men alle er designet til å få den som blir utsatt for den til å bli satt ut, lei seg, føle seg truet, utledd, avvist, frosset ut - kort sagt - som et mindreverdig individ i gruppen. På den måten beholder "adelen" makten over massen, og forhåpentligvis vil de som blir utsatt for mobbingen lære seg en lekse? Jeg har sett mange former for mobbing gjennom arbeidet jeg har. Den yngste gruppen er mer tydelig enn den eldste. Det er litt lettere å se når noen blir stappet på hodet i snøen, blir kalt stygge ord osv. Når barna blir eldre blir mobbingen mer raffinert. Det dreier seg om mangel av handlinger og kroppspråk. Jeg har sett eksempler på at kun en eller to i en klasse ikke blir invitert i selskap, at folk snur ryggen til, eller i det minste vrir seg unna den som blir mobbet hvis de blir oppsøkt, avvisende ansiktsuttrykk og noen ganger rett og slett avvisning i forhold til lek og samvær verbalt.

Hvorfor er det så vanskelig for oss voksne å se dette? Ønsker vi ikke å bli belemret med problemstillingen? Er det for vanskelig å gjøre noe med, så da gjør vi ikke noe i stedenfor - kanskje det går over? Det går ikke over av seg selv!! Stor overraskelse folkens; dette er ikke noe barn og unge klarer å rydde opp i selv, det er ikke et lite problem som venner i mellom kan klare å rydde opp i, det er alvor. Mange barn og unge får så store psykiske problemer pga dette at de trenger profesjonell hjelp - og noen klarer å ta selvmord fordi de ikke får den hjelpen de trenger. Hvor er de voksne i ungenes verden når slikt kan skje? Hvor er lærerne som skal være på vakt mot dette? Er det greit å si at "jeg skjønner meg ikke på dette, så jeg får ikke gjort noe"?

De fleste foreldre til barn som blir mobbet vet om mobbingen og føler seg hjelpesløse. Barnet vil kanskje ikke lage noe styr ut av dette, og man skal jo høre på barnet sitt. Men man prøver nok gjerne å snakke med læreren i hvertfall, når slikt skjer på skolen. Eller med de andre foreldrene når slikt skjer utenom skolen... På skolen er det slik at de skal ta dette på alvor. Hvis ikke kontaktlærerne klarer det, er det rektor som skal gå inn å gjøre noe.

Gjøre noe... hva er det da? Ofte kan det hjelpe for den som blir mobbet å snakke med noen for å lette på "trykket" så å si, men det kan ikke være hele løsningen. Det er jo en situasjon som involverer flere barn/unge. De trenger hjelp til å løse opp i situasjonen, og det kan skje på mange forskjellige måter, men det viktigste er at det faktisk gjøres noe aktivt. Hvis dette ikke hjelper, må man prøve noe annet, og man må gjøre det i samråd med den som er utsatt for mobbingen og kanskje i samråd med foresatte. Heldigvis er det hjelp å få både for lærere og barn og unge, men man må faktisk tørre å be om den. Det er en bøyg som mange går utenom fordi det er lettere å la være. Dette er kanskje fordi det lenge har vært et stigma over dem som trenger hjelp til å rydde opp i tanke- og følelseslivet sitt. Å få hjelp til å rydde opp i egne tanker og handlinger burde være like lite dramatisk som å få hjelp til å rydde opp i andre helseproblemer. Kanskje det blir sånn etter hvert. Jeg håper det.

Jeg vil oppfordre barn og unge som opplever mobbing å tørre å be om hjelp. Kanskje det er skummelt, og man vil kanskje ikke være den som skiller seg ut enda mer ved å få profesjonell hjelp, men det er kanskje det lureste man gjør i forhold til resten av livet.

-fix.

2 kommentarer:

  1. Vi ser og reagerer ikke. Så enkelt og så vondt.
    Jeg hadde i går et møte med barnehagen for å ta opp hvordan voksne ter seg overfor barn. De legger seg flate og innrømmer at de gjør feil (mitt barn for kjeft for det samme som andre får lov til fx). Men innrømmelser koster ingenting, gjøre noe, koster.
    Og det jeg skal passe på at de gjør nå, er at mitt barn ikke går ut i skolen med den sannheten om seg selv han har fått av barnehagen.
    Tre måneder har vi på oss. For å få en unge som kan stå opp mot voksne, barn, seg selv. Som skal lære seg å ikke ta i mot dritt - og også gripe inn hvis andre må ta noe. Instinktet hans er velutviklet, men voksne kan drepe slikt allerede i barnehagen.

    SvarSlett
  2. Så bra at dere har en plan. Det er ikke alltid greit å klare å passe inn. Ikke for barn, unge eller voksne. Kanskje vi bør lære oss litt mer vidsynthet alle som en - og å lære det videre til de unge også. Det er greit å være litt annerledes, og det må vi bare godta.

    SvarSlett