Jeg sitter her med en merkelig følelse. Datteren min fikk telefon fra Asker i dag, og faren til en av dem som gikk i klassen hennes i barneskolen er visst død - 45 år. Plutselig død, fikk hun vite.
Mannen var en avismann med to bøker om fisking og friluftsliv under vesten. Han var gift med en hyggelig dame og de har datteren på 14 sammen. Han har også en sønn fra et tidligere ekteskap vet jeg. Han hadde en skarp penn, og det han skrev var velskrevet og morsomt til tider også. Konen hans er en flott tegner/kunstner, som også har en nydelig sangstemme og bruker den. Jenta deres er smart og reflektert for alderen. Det beste med dem var at de var så hyggelige alle sammnen. Det er ikke alle som er det.
Det jeg tenker på er hvor vanskelig de sikkert har det nå, de som er igjen. Og skal jeg ringe, sende en sms, eller hva gjør jeg? Vi var jo ikke nære venner, men jeg likte de to. Man vil jo ikke være påtrengende i sorgen deres heller... Jeg kommer kanskje til å sende noen blomster til dem fra oss.
Det jeg sitter igjen med av inntrykk fra denne mannen er at han elsket livet, det gode liv. Livet med familien sin, med jakt og fiske, med å skrive, med god mat og god drikke og venner. Jeg tror han hadde oppskriften, og jeg tror at han fikk leve det gode liv mye av tiden sin. Han turte å gjøre det han trodde var riktig for seg. Hverdager har vi også alle mann, sikkert han også.
Det er vanskelig å forstå hvorfor det skjer når noen dør så tidlig. Jeg vet at jeg ikke klarer det, men et sitat sier noe til meg: "Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."
(1.kor.13, 12-13.)
