Sol inne, sol ute...

Jeg er en bekymrer. En ekte, grundig bekymrer som ofte finner grunn til bekymring. Det er en irriterende egenskap jeg har. Akkurat hva jeg bekymrer meg for er så forskjellig. Det er nok å si at jeg til stadighet bekymrer meg for folk jeg bryr meg om og er glad i. Har de det vondt, så bekymrer jeg meg, og er noen slemme med dem får jeg helt vondt i magen. Har de dårlig råd, bekymrer det meg, og hvis noen gjør ting som kanskje ikke er helt gjennomtenkt bekymrer det meg også.

Som dere skjønner, har jeg nok av bekymringer, og som om det ikke skulle være nok, så bekymrer jeg meg for det meste om hva "folk" vil si til alt mulig også. Hva om jeg gjør sånn eller slik...?

Jeg er ganske sikker på at det er en av-art av den konstante dårlige samvittigheten som mange av oss damer går rundt med. Noe annet er at vi jenter fra vi er ganske unge blir oppfordret til og opplært til å ta hensyn til andre - sette oss inn i andres situasjon. Medfølelse og empati kalles det. Men det kan jammen ta overhånd noen ganger...

Nå har jeg tenkt å jobbe litt med dette fremover. Jeg skal prøve å, la folks problemer være nettopp andre folks problemer... Det kommer ikke til å være lett, men jeg kjenner at jeg trenger det. Jeg skal selvfølgelig ikke være likegyldig eller følelsesløs, men jeg må da ikke bekymre meg over enhver liten ting som foregår rundt meg?

Det neste jeg skal jobbe med, sånn litt paralellt, er det med å godta at akkurat som at jeg ikke liker alle (og det er jo bare sånn), er det ikke alle som liker meg. Sånn må det nødvendigvis være, og jeg vet jo det intellektuelt, men følelsesmessig er det nok en bekymring. Ivar Aasen sa det så godt:

"Til Lags aat alle kann ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykker stødt, at det høver best
aa hjelpa den, som det trenger mest."