fredag 4. desember 2015

Hverdagsengler og andre folk.

(Bilde AKØ)


En søndag ettermiddag for noen uker siden sto jeg på badet og prøvde å få bena i buksa etter en dusj. Alle vet hvordan det foregår. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg tatt et rundkast, og landet på toalettet - på skeiva, og med vridd kne. Jeg hadde adrenalin langt opp i halsen. Jeg klarte etter hvert å få på meg klærne, og haltet inn i stua. Etter å ha ringt datteren min og fortalt om skrekken, satt jeg en stund og så kneet hovne opp og stivne helt. Jeg kom meg rett og slett ikke opp av sofaen, og det begynte å verke mer og mer. Adrenalinet var tydeligvis helt borte.
 
Etter å ha sittet og kjent litt på dette, fant jeg ut at jeg nok i hvert fall trengte krykker, og muligens noe smertestillende, så jeg ringte legevaktformidlingen, og etter en liten stund ringte fastlegen min som hadde vakt søndag kveld. Etter at jeg hadde forklart henne hva som hadde skjedd, fant hun ut at jeg skulle på akutten på Elverum Sjukehus for røntgenbilde, i tilfelle det var brudd på noen bein. Jeg sa at det trodde jeg ikke at det var - men hun er temmelig bestemt den legen, så hun ville ikke høre om annet. Hun ville komme snart, sa hun, og da hun etter temmelig kort tid kom, hadde hun med seg ambulanse og tre ambulansepersoner!
 
Da legen hadde undersøkt kneet, trodde hun at jeg muligens hadde røket noen leddbånd eller korsbånd, men at dette måtte de undersøke nærmere på sykehuset. Jeg følte meg ikke høy i hatten, da jeg måtte ha hjelp til å få på støvler, fore bikkja og ta meg ut til sykebilen. Kneet verket som fy, og jeg følte meg kvalm og så ikke frem til halvannen times kjøring til Elverum. En av ambulansepersonene var lærling, og han prøvde uten hell å ta blodtrykk på meg og lese av hvorvidt jeg hadde puls. Etter en liten stund tok en av seniorene over. Jeg hadde visstnok både puls og blodtrykk, og så skulle han sette inn kanyle i armen min. Mine blodårer er vriene under de beste forutsetninger - og nå skulle han sette en nål i meg i en bil som humpet av gårde... Men til min store overraskelse fikk han til. Og så fikk jeg morfin!!! Etter en liten stund begynte det å virke. Jeg ble litt svimmel og kvalm, men så begynte det å gjøre mindre vondt i kneet. Det var kjempegodt å slippe de verste smertene en stund. Det ble verre da jeg kom på sykehuset. Da måtte jeg vente en god stund før jeg kom inn for røntgen, og ambulansepersonene måtte dra tilbake. Jeg fikk nå tatt bildene og en lege kom igjen og dyttet og dro i benet mitt. Jeg hadde ikke klart å brekke noen bein så jeg var heldig der. (Trodde jeg...)
 
 Jeg ble sendt hjem i drosje! Merkelig det der... Om man blir sendt med sykebil TIL sykehuset aldri så mye, har man visst ikke behov for ekstra hjelp hjemover, så da blir det drosje. Stakkars fyr! Jeg hadde fått med meg rullestol i bilen og et par krykker. Problemet kom da vi kjørte ned til meg. Det er ikke mulig å komme inn med rullestol her, siden jeg har trapp. Jeg hadde så innmari vondt i benet at jeg ikke klarte å støtte meg på det, og jeg turte i hvert fall ikke å gå opp trappen med ett ben og krykker. Det ble å sette seg nederst på trappen og ake seg oppover. Inn i yttergangen og så dra seg over gulvet - over dørkarmer og et ikke alt for rent gulv. Inn i stua kom jeg meg jo - til slutt. Drosjesjåføren gikk litt etter meg og så ut som om han ville flakse med armene. Han visste vel ikke hva han skulle gjøre. I det minste fikk han tatt igjen dørene etter meg, og båret inn krykkene. Jeg fikk satt meg i sofaen, drosjesjåføren slapp ut bikkja og hentet meg litt saft! Deretter måtte han dra. Klokka var vel rundt 02-03.
 
Jeg tror jeg satt i et par timer i sofaen før jeg etter å ha tatt smertestillende som jeg fikk med fra sykehuset, klarte å buksere meg inn på rommet mitt og opp i sengen. Jeg våknet dagen etter ved at jentungen ristet meg i skulderen. Hun hadde stått opp i otta og tatt toget opp, og min mor hadde hentet henne på stasjonen. Etter mye om og men kom jeg meg opp av sengen (den er jammen lav!) og inn i stuen. Min mor og jentungen dro i butikken for å handle mat, og jeg satt igjen i sofaen... Jeg tenkte meg litt om, og ringte hjemmetjenesten. De kom etter en halvtime og lurte på hva de kunne hjelpe meg med. Damen som kom hadde med seg en "prekestol". De kom senere med andre hjelpemidler, som gjorde at jeg klarte meg bedre selv. Deretter kom de hver morgen i nesten tre uker - til jeg ikke lengre trengte det. Jentungen min ble også like lenge. Hvor heldig er ikke jeg.

Senere har jeg fått varer hjemkjørt fra butikken en dag i uken, jeg har fått båret inn ved her og jeg har fått hjelp til å hente medisiner på apoteket. Naboen med bensinstasjon kom og hentet bilen min og satte på vinterdekk for meg også. Det er utrolig snilt, og jeg setter utrolig pris på all hjelp jeg har fått.
Etter en måneds tid var jeg på Hamar og tok MR. Det er artige greier. Man må ligge helt stille i et kvarter, og så er man ferdig. Typen som utførte øvelsen mente jeg hadde brudd i kneet. Det fant de ikke da jeg tok røntgenbilder den kvelden det skjedde. Aner ikke hva jeg skal tro om det, men MR viste brudd i kneet, så jeg lurer litt på hva som skjer videre med det. Antagelig ikke noe som helst, men jeg må jo følge det opp. Tilbake til Elverum sykehus med meg! Håper de er nogenlunde fornuftige og ikke alt for overarbeidet når jeg skal dit. Og så håper jeg egentlig at nå er det for sent å gjøre noe drastisk...
 
Jeg har skrevet dette for å vise at det faktisk er mange hverdagsengler rundt om kring. De har ikke nødvendigvis synlige vinger, men jeg er sikker på at de er der.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar