Å miste et barn...



(Bilde fra Google.com)



En venn av meg er midt i denne forferdelige opplevelsen nå. Jeg fikk vite det for noen dager siden. Det er ikke meningen at vi foreldre skal overleve barna våre! Det er jo slik, tror jeg, at vi uansett vil skjerme barna våre for alt vondt (selv om vi innerst inne vet at det ikke er mulig), og uansett om de bor sammen med oss eller ikke. Uansett hvor gamle ungene blir, er de ungene våre.

Opplevelsen av slike ting er lammende. Man går på autopilot, eller forstår ikke helt at det er virkelig før det går en tid... Den verste fortvilelsen vil nok etterhvert bli mindre, etterhvert...
Men opplevelsen av et tap vil nok være der bestandig - om enn i mindre og mindre presserende porsjoner.



Mange vet ikke hva man skal si - skal man si noe? Bør man sende blomster? De fleste vil gjerne gjøre noe. Jeg tror det er lov å si at man ikke helt vet hva man skal si. Det er noe alle kan relatere seg til i en slik situasjon. Noen holder seg unna, og vil være hensynsfulle ved å ikke være påtrengende. Alle mennesker er forskjellige, og har behov for ulike ting. Det er vel ingen fasit på hvordan man best kan være en god venn for den som har mistet barnet sitt.



Mange har en religiøs tro som kan hjelpe dem gjennom en slik opplevelse, og mange mister troen sin på grunn av dette. Jeg tror at alt er like normalt. Man snakker jo om forskjellige stadier i sorg, og sorgarbeid. Jeg tror det siste uttrykket er stemmer godt - det er en jobb å komme gjennom sorgen. Man trenger familie og venner. Jeg tror ikke egentlig at noen klarer det helt alene, uansett hvor sterk man er som menneske.

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,

for om eg søver, eg um deg drøymer.

Om natt og dag er du like nær,

og best eg ser deg når myrkt det er.

(A.O.Vinje)