tirsdag 26. juli 2011

Ja vi elsker dette landet!

Bilde: Magnus Guderuds blogg.
Sist fredag smalt det! Først utenfor regjeringsbygget, så på Utøya. Tilfeldigvis skrudde jeg på tv like før, og så de første bildene fra regjeringskvartalet og lurte på hvor det var, før jeg - som oppvokst i Oslo - syntes det minte meg om regjeringskvartalet... bare forflyttet til en krigssone. Jeg ble lamslått! Litt senere på kvelden kom det melding om skudd avfyrt på Utøya. Kunne det være relatert til bombingen i Oslo? Jeg så på tv nesten hele kvelden og natten - men våknet allikevel opp til sjokknyheten om at det var 91 drepte tilsammen! Jeg trodde det var en trykkfeil på tv-en, for det var da vitterlig bare meldt om 10 drepte da jeg la meg noen timer tidligere... Det var riktig det jeg hadde sett. Jeg fikk vondt i magen.

Jeg har vært aktiv AUF-er, og har vært mange ganger på Utøya, på pinseleir og på sommerleir. Jeg har minner om telt, om fotballkamper, politiske diskusjoner - og andre diskusjoner. Om grilling av pølser og marsmallows og mitt første møte med blåmuggost og eple. Og la meg bare si det: det var alltid pent vær! Jeg vet nøyaktig hva Jens Stoltenberg mente da han sa at hans ungdoms paradis ble til et helvete. Jeg er bare heldig nok til ikke å kjenne noen som var der, eller foreldrene deres.

Jeg vil ikke spandere mange ordene på vedkommende som stjal så mange menneskers fremtid - på fler enn en måte - bare at jeg er glad for at det virker som om systemet vårt fungerer.

Vanligvis er jeg fryktelig fedrelandskjær. Jeg er nostalgisk også. I arbeiderbevegelsen, som jeg har vært en del av i mange år er det tradisjon å synge sanger. Mange av dem er gamle - noen mener utdaterte. Ikke jeg. Jeg liker dem, og skulle ønske man så dem som en ubrudt tradisjon fra begynnelsen av og frem til vår egen tid. Jeg synger gjerne "Ta hverandre i handa og hold", "Til ungdommen", "Samholdssangen" med fler. Da jeg var på en lokal blomster/fakkel-marsj i går ble arrangementet avsluttet med blant annet teksten fra "Ta hverandre i handa og hold" - og jeg fikk tårer i øynene og i halsen. Men jeg begynte å gråte da jeg så overføringen fra Oslo i går kveld, der hele rådhusplassen og omhegn spontant begynte å synge nasjonalsangen vår. Den er jo ikke egentlig en kampsang eller en demonstrasjonssang, men det ble den da. Det var en storstillet demonstrasjon om at vi gir oss ikke over. Vi skal ikke skremmes, og vi skal fortsette som vi stevner med demokratiet vårt. Vi behøver ikke være enige i alle bestemmelser, og vi behøver ikke like politikken til alle - men vi respekterer retten hver enkelt har til å mene hva man vil, og gi uttrykk for det - gjerne på en dramatisk måte, gjerne med krangling og diskusjoner, men allikevel fredelig.
Bilde: Google.

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød og seir,
:/:også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir :/: 

-fix.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar